Afrika

Afrika

Konflikt, vold og tørke førte millioner på flukt

60 familier har flyktet landsbyen Shisha i Somalia og dermed doblet innbyggertallet. Miglo Barre bærer materialer for å bygge husly til seg og sine fem barn. Foto: Adrienne Surprenant/Flyktninghjelpen 60 familier har flyktet landsbyen Shisha i Somalia og dermed doblet innbyggertallet. Miglo Barre bærer materialer for å bygge husly til seg og sine fem barn. Foto: Adrienne Surprenant/Flyktninghjelpen

60 familier har flyktet landsbyen Shisha i Somalia og dermed doblet innbyggertallet. Miglo Barre bærer materialer for å bygge husly til seg og sine fem barn. Foto: Adrienne Surprenant/Flyktninghjelpen

60 familier har flyktet landsbyen Shisha i Somalia og dermed doblet innbyggertallet. Miglo Barre bærer materialer for å bygge husly til seg og sine fem barn. Foto: Adrienne Surprenant/Flyktninghjelpen

Mens Europa støtter opp om stengte grenser i Afrika, finner migranter og flyktninger nye ruter. Likevel blir flest mennesker på flukt værende i hjemlandet eller i naboland. For å forhindre nye og eskalerende fluktkriser må verdenssamfunnet investere mye mer på kontinentet.

Situasjonen i Afrika er svært sammensatt. I 2017 var tilsammen 22,4 millioner mennesker drevet på flukt på grunn av forfølgelse og vold i Afrika. Dette er 7,2 millioner flere enn for ti år siden. I samme periode har befolkningen i Afrika økt med nesten 300 millioner, til nærmere 1,3 milliarder i 2018, ifølge FNs befolkningsfond.

Størst økning i flukttallene så vi i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) og Sør-Sudan, hvor konflikt drev millioner på flukt i 2017.

De humanitære lidelsene i DR Kongo på nivå med Syria

Nyirarukundo Anonciate og mannen Saidi Olivier flyktet med sine fem barn fra Muturungwa til Mpati leir i juli 2016. –Siden vi kom til Mpati har vi hatt mange problemer. Vi mangler, mat, klær og ordentlig husly. Barna går ikke på skole fordi vi ikke har råd til skolepenger. Hver dag sliter jeg for å gå tak i mat til familien min, sier Saidi. Video: Christian Jepsen/Flyktninghjelpen

Nyirarukundo Anonciate og mannen Saidi Olivier flyktet med sine fem barn fra Muturungwa til Mpati leir i juli 2016. –Siden vi kom til Mpati har vi hatt mange problemer. Vi mangler, mat, klær og ordentlig husly. Barna går ikke på skole fordi vi ikke har råd til skolepenger. Hver dag sliter jeg for å gå tak i mat til familien min, sier Saidi. Video: Christian Jepsen/Flyktninghjelpen

I oktober 2017 erklærte FN at krisen i deler av DR Kongo hadde nådd det høyeste krisenivået FN opererer med. Landet hadde flest nye på flukt i verden både i 2016 og første halvdel av 2017. Likevel fikk ikke hjelpeorganisasjonene inn mer enn 56 prosent av midlene de trengte i 2017.

FN anslår at 13 millioner mennesker i DR Kongo vil ha behov for nødhjelp i 2018. Over 5,2 millioner har flyktet fra sine hjem. Mye tyder på at volden i det østlige DR Kongo vil trappes opp ytterligere i 2018 samtidig som krisen i nabolandet Burundi fortsetter. Økt kaos i regionen kan få Uganda og Rwanda til å gripe inn, og hele området står i fare for ytterligere destabilisering.

Vi ser tegn på at mange av de væpnede gruppene i DR Kongo får en mer politisk dagsorden – de kjemper for eller imot regjeringen. President Kabilas mandat tok slutt i desember 2016, men det er fremdeles usikkert når et nytt valg skal avholdes. Situasjonen polariseres, og den katolske kirken har trukket seg fra rollen som mekler mellom regjeringen og opposisjonen.

Faren er stor for at det vil oppstå nye flyktningstrømmer og flere internt fordrevne i en region som allerede ikke er i stand til å gi beskyttelse og hjelp til alle. Sivilbefolkningen har opplevd ekstreme voldshandlinger og fordrivelser i tiår, men har nærmest vært borte fra den internasjonale radaren.

DR Kongo trenger mer støtte fra det internasjonale samfunnet siden både den humanitære og politiske krisen står i stor fare for å forverres. Uten en politisk løsning på konfliktene i landet risikerer vi en massiv krise i hele regionen.

Flykter på grunn av tørke

Værfenomenet El Niño har siden 2015 rammet Afrikas horn, deler av Øst-Afrika og områder lenger sør på kontinentet. Bare i 2017 ble 1,3 millioner mennesker fordrevet fra sine hjem på grunn av tørke, flom og konflikt i Somalia, ifølge Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC).

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) anslår at 6,2 millioner mennesker trenger hjelp for å overleve i 2018. Det er halvparten av Somalias befolkning.

Nomadene mister sitt livsgrunnlag når kveget dør, bøndene klarer ikke å produsere nok mat til egen familie og prisen på matvarer stiger i byene. På Afrikas horn anslår FN at 5,2 millioner barn og kvinner er akutt underernært og at 15,2 millioner lider av alvorlig matmangel.

Også i det tørre savannebeltet nær Sahara er befolkningen svært utsatte for klimaendringer, siden de i utgangspunktet har lite eller ingenting å gå på. Mange steder kommer El Niño-effekten bare på toppen av andre utfordringer. Væpnede konflikter forsterker den humanitære krisen og vanskeliggjør tilgangen til de som trenger hjelp.

Fra vondt til verre i Sør-Sudan

Afrikas yngste stat, Sør-Sudan, ble kastet inn i en blodig borgerkrig i desember 2013, bare to år etter landet ble selvstendig i 2011. Siden har befolkningen stått overfor en humanitær katastrofe, på grunn av dypere politisk splittelse, brutte løfter og fredsavtaler.

Situasjonen ble forverret i 2017, og i februar erklærte FN sultkatastrofe i deler av landet. Ved utgangen av året manglet fremdeles 4,8 millioner mennesker i Sør-Sudan sikker tilgang på mat, og 4,3 millioner mennesker var på flukt.

Eksperter på matsikkerhet advarer om at situasjonen vil forverres ytterligere i 2018. Konflikten hindrer bøndene å dyrke jorda, kvinner utsettes for seksuelle overgrep og flere hundretusen barn er uten skoletilbud.

–Jeg ber innstendig om nødhjelp til alle mennesker på flukt i Nyunzu. Pastor Mbuyu (43) huser hundrevis av mennesker på flukt i den lille kirken sin i det østlige DR Kongo. Foto: Christian Jepsen/Flyktninghjelpen

–Jeg ber innstendig om nødhjelp til alle mennesker på flukt i Nyunzu. Pastor Mbuyu (43) huser hundrevis av mennesker på flukt i den lille kirken sin i det østlige DR Kongo. Foto: Christian Jepsen/Flyktninghjelpen

Fattigdom og sårbarhet i Sahelbeltet

En migrant fra Mali og barna hennes er på vei med buss til et midlertidig tilholdssted i Bamako i Mali etter å ha blitt sendt tilbake fra Libya. Foto: Michele Cattani/AFP/NTB Scanpix En migrant fra Mali og barna hennes er på vei med buss til et midlertidig tilholdssted i Bamako i Mali etter å ha blitt sendt tilbake fra Libya. Foto: Michele Cattani/AFP/NTB Scanpix

En migrant fra Mali og barna hennes er på vei med buss til et midlertidig tilholdssted i Bamako i Mali etter å ha blitt sendt tilbake fra Libya. Foto: Michele Cattani/AFP/NTB Scanpix

En migrant fra Mali og barna hennes er på vei med buss til et midlertidig tilholdssted i Bamako i Mali etter å ha blitt sendt tilbake fra Libya. Foto: Michele Cattani/AFP/NTB Scanpix

Kyststatene i Vest-Afrika er relativt stabile og flyktningkrisene fra 1990-tallet er løst. Østover i Sahelbeltet er situasjonen annerledes. Her finnes noen av verdens fattigste og mest sårbare stater. Klimaendringer, migrasjons- og flyktningstrømmer skaper store utfordringer i området. I tillegg gjør organisert kriminalitet, som menneske- og våpensmugling, samt en forverret sikkerhetssituasjon det vanskelig å nå mennesker i nød.

FAKTA: SAHELBELTET

Untitled Document
  • Sahelbeltet er et landområde som består av savannebeltet sør for Sahara. Det strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet fra Senegal i vest til Somalia i øst.

  • Sahel dekker deler av Mauritania, Mali, Burkina Faso, Algerie, Niger, Tsjad, Sudan, Sør-Sudan, Eritrea, Etiopia, Nigeria, Kamerun og Den sentralafrikanske republikk.

  • Marginalisering av regioner og folkegrupper er en viktig underliggende årsak til vold og konflikter i Sahelbeltet.

En nigeriansk kvinne og hennes sønn har fått avvist sin asylsøknad til Niger. Foto: Mehdi Chebil/Polaris/NTB Scanpix

En nigeriansk kvinne og hennes sønn har fått avvist sin asylsøknad til Niger. Foto: Mehdi Chebil/Polaris/NTB Scanpix

Terrortruslene og flyktning- og migrasjonsstrømmene har fått EU til å innse at Europa og Afrika er knyttet sammen i et skjebnefellesskap. De forsøker nå å stanse tilstrømmingen til Europa. Men de langsiktige resultatene av denne erkjennelsen gjenstår å se.

Statene i Sahelbeltet, som Mali, Niger og Nigeria, har store behov for støtte, både i form av nødhjelp og langsiktig bistand. Porøse grenser, store områder hvor statlige myndigheter ikke er tilstede, dårlig styresett, korrupsjon og marginalisering av etniske grupper har gitt grobunn for konflikter og organisert kriminalitet.

Regimets fall i Libya endret sikkerhetssituasjonen i Sahel

I 2011 advarte flere afrikanske land mot konsekvensene av en militær intervensjon i Libya for å fjerne Gaddafi-regimet. Nå er sikkerhetssituasjonen i store deler av Sahelbeltet verre enn noen gang.

I Libya strides tre regjeringer om makten, og store områder kontrolleres av forskjellige militsgrupper. Dette gjør at både migranter og mennesker på flukt er svært sårbare med liten eller ingen beskyttelse. Libya blir pekt på som et av de verste landene for folk i transitt. Halvparten av kvinnene har vært utsatt for seksuelle overgrep, og unge jenter tvinges til prostitusjon.

Forholdene varierer i interneringssentrene der migranter og flyktninger holdes innesperret. Men i de verste leirene lever folk under fengselsliknende forhold og utsettes for tortur og overgrep.

Tre måneder etter at franske soldater gikk inn i Nord-Mali, ble FN-styrken MINUSMA etablert i april 2013. Til tross for en fredsavtale med enkelte væpnede grupper i 2015, har volden eskalert og MINUSMA har ikke maktet å gi sivilbefolkningen effektiv beskyttelse. Dette og manglende gjenoppbygging av infrastruktur er årsaken til at få som har flyktet fra Mali til fattige naboland som Mauritania, Burkina Faso og Niger, har vendt hjem.

Flyktninger og migranter finner nye ruter til Europa

Migranter på et interneringsleir i Gharyan i Libya i oktober 2017. Foto: Hani Amara/Reuters/NTB Scanpix Migranter på et interneringsleir i Gharyan i Libya i oktober 2017. Foto: Hani Amara/Reuters/NTB Scanpix

Migranter på et interneringsleir i Gharyan i Libya i oktober 2017. Foto: Hani Amara/Reuters/NTB Scanpix

Migranter på et interneringsleir i Gharyan i Libya i oktober 2017. Foto: Hani Amara/Reuters/NTB Scanpix

Minst 3.139 flyktninger og migranter døde i forsøket på å nå Europa via Middelhavet i 2017, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). De fleste dro sjøveien fra Libya med kurs for Italia. Siden år 2000 har over 33.000 mennesker druknet i Middelhavet, noe som gjør farvannet til den farligste grensekryssingen i verden.

Siden 2017 har antallet mennesker som reiser over Middelhavet til Italia falt betraktelig. Bakgrunnen er Europas støtte til den libyske kystvakten, som stopper båtene med flyktninger og migranter. Europeiske land har også økt støtten til viktige transittland som Niger, Libya og Tunisia for å styrke deres vakthold ved grensene og dermed hindre migranter i å nå europeiske strender.

Imidlertid viser tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at 28.349 migranter og flyktninger ankom Spania fra Marokko og Algerie i 2017. Dette er dobbelt så mange som kom samme vei i 2016 og et tegn på at menneskesmuglerne tilpasser seg de endrede forholdene. Det samme gjelder i Sahel. Dersom Niger klarer å stenge grensen til Libya, vil nye ruter trolig oppstå via Tsjad og Algerie.

Nye konfliktmønstre gjør situasjonen verre for sivilbefolkningen

De siste 20 årene har vi sett stadig flere intervensjoner i afrikanske stater. Årsaken har vært krigen mot terror, frykten for sikkerhetsutfordringer og oppløsningen av statlig autoritet i flere land. To av tre diskusjoner om væpnede konflikter i FNs sikkerhetsråd dreier seg om afrikanske stater, og det pågår flere fredsbevarende operasjoner i Afrika enn i resten av verden til sammen.

Oppgavene som de fredsbevarende styrkene står overfor i land som Mali og Sør-Sudan har blitt stadig mer kompliserte i takt med at konfliktmønsteret har endret seg. Sivilbefolkningen står uten beskyttelse og blir ofte bevisst angrepet. I dag domineres de væpnede aktørene av mindre militser, fragmenterte lokale opprørsgrupper og grupper utenfra som søker lokale partnere, som Den islamske staten (IS) og al-Qaida. Dette gjør det vanskeligere å jobbe for å få til fredsavtaler og skape stabilitet.

Valg og politiske utfordringer i mange land

Kvaliteten på styresettet i afrikanske land har generelt sett blitt bedre de siste årene, men sammenlignet med tidligere er fremgangen mindre. Det ble gjennomført president- og parlamentsvalg i en rekke land som Kenya, Rwanda, Angola, Somalia, Liberia og Gambia i 2017. Valget i DR Kongo ble imidlertid utsatt nok en gang. I Zimbabwe måtte Robert Mugabe trekke seg og ble erstattet av Emmerson Mnangagwa etter et militærkupp. Valg skal avholdes i Zimbabwe senere i 2018. I Sør-Afrika ble den tidligere fagforeningslederen og nåværende forretningsmannen Cyril Ramaphosa utnevt til president for partiet ANC. Han erstatter den korrupsjonsanklagede Jacob Zuma.

Flere stater møter stadige utfordringer gjennom krav om løsrivelse fra etniske og språklige minoriteter. I 2017 så vi økende krav om løsrivelse fra slike grupper i Nigeria, Kamerun og Kenya. Protester mot marginalisering blir ofte møtt med liten forståelse og få forsøk på inkludering fra statlig side.

Krisene blir langvarige

Tusener av flyktninger kom i vinter over Albert-sjøen fra DR Kongo inn i Uganda. De flykter fra kamper i Ituri-regionen, øst i DR Kongo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen Tusener av flyktninger kom i vinter over Albert-sjøen fra DR Kongo inn i Uganda. De flykter fra kamper i Ituri-regionen, øst i DR Kongo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Tusener av flyktninger kom i vinter over Albert-sjøen fra DR Kongo inn i Uganda. De flykter fra kamper i Ituri-regionen, øst i DR Kongo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Tusener av flyktninger kom i vinter over Albert-sjøen fra DR Kongo inn i Uganda. De flykter fra kamper i Ituri-regionen, øst i DR Kongo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Flere av konfliktene i Afrika, som i DR Kongo og Somalia, er langvarige og veldig kompliserte. Derfor blir konfliktene ofte oversett av både givere og medier. På Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser i 2018 var seks av ti land afrikanske, med DR Kongo øverst på listen.

Volden i Nigeria, Burundi og i Den sentralafrikanske republikk (SAR) gir grunn til bekymring for nye langvarige kriser. Bare i områdene rundt Tsjadsjøen ble om lag 424.000 mennesker drevet på flukt i eget land i 2017, 65 prosent av dem nordøst i Nigeria. 543.000 flyktninger fra SAR befinner seg i nabolandene, i første rekke Kamerun, DR Kongo og Tsjad. Dette er det høyeste antallet siden krisen brøt ut i 2013.

I 2017 ble Marokko igjen medlem av Den afrikanske union (AU), 33 år etter at de trakk seg ut. Mange av medlemslandene protesterte med henvisning til Marokkos fortsatte okkupasjon av Vest-Sahara, også kalt Afrikas siste koloni. Denne okkupasjonen har pågått siden 1975 og saharawiene har fremdeles ikke fått mulighet til å avgjøre Vest-Saharas fremtidige status gjennom valg. Mange saharawier har bodd i flyktningleirer i Algerie siden 1970-tallet.

Et lyspunkt var at Etiopia i juni 2018 uttalte at de vil akseptere grensen til Eritrea som en FN-støttet kommisjon har fastsatt. Etiopia og Eritrea utkjempet en blodig krig mellom 1998 og 2000, og en avslutning av grensekonflikten vil være et stort steg i retning av å bedre forholdet mellom landene.

Mennesker flykter i eget land eller til nabolandene

Det store flertallet av mennesker på flukt i Afrika flykter internt i eget land eller til et av nabolandene. 14 millioner er internt fordrevet i Afrika. Det utgjør 63 prosent av alle afrikanere på flukt. Uganda har tatt imot flest flyktninger, med 1,4 millioner flyktninger totalt. Bare i 2017 flyktet over 500.000 til landet. Flyktningene får bedre behandling i Uganda enn i de fleste afrikanske land. De får lov til å søke arbeid og mange blir også tildelt jord. Det er imidlertid avslørt at det forekommer korrupsjon i forbindelse med hjelp til flyktninger i landet og det etterforskes om det har blitt jukset med registrering av flyktninger for å utløse økte bevilgninger.

Sudan har tatt imot over 770.000 flyktninger bare fra Sør-Sudan. Bare Uganda har tatt imot flere flyktninger i Afrika.

Land som har tatt imot mange flyktninger strammer inn

Tanzania har også tradisjonelt vært gjestfrie overfor flyktninger. Landet har imidlertid strammet kraftig inn de siste årene. Det rapporteres også om flyktninger fra DR Kongo som nektes å søke beskyttelse i landet.

Dadaab i Kenya var lenge verdens største flyktningleir, men cirka halvparten av flyktningene der har vendt hjem til Somalia de siste årene. Kenyanske myndigheter ønsket å stenge leiren og returnere flyktninger til Somalia, men avgjørelsen ble omgjort av kenyansk høyesterett i 2017.

Asylsystemet i Sør-Afrika under press

Sør-Afrika skiller seg ut i Afrika ved å ha et asylsystem som ligner på det man finner i Europa. Landet har også en generøs lovgivning som gir asylsøkere rett til å arbeide mens de venter på at asylsøknaden behandles. Asylsystemet mangler imidlertid ressurser, og det har kommet en rekke rapporter på at asylsøkere ikke blir behandlet slik loven skulle tilsi.

Afrikansk samarbeid må styrkes

Nyagoah Gatluak bærer en eske med mat hjem sammen med slektninger etter en matudeling i Ngop i delstaten Unity i Sør-Sudan. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flyktninghjelpen

Nyagoah Gatluak bærer en eske med mat hjem sammen med slektninger etter en matudeling i Ngop i delstaten Unity i Sør-Sudan. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flyktninghjelpen

Afrikanerne har selv opprettet regionale sammenslutninger for å skape en overnasjonal ramme. Disse sammenslutningene oppretter både fredsstyrker og har meklingsoppdrag. Et eksempel er De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), som omfatter 15 medlemsland. ECOWAS har vært, og er fortsatt viktig for å overvinne splittelsen mellom tidligere franske og britiske kolonier i Vest-Afrika.

Den Afrikanske Union (AU) samler 55 stater med mål om å fremme samarbeid på kontinentet. I 2009 gikk landene sammen om en ny konvensjon for internt fordrevne, Kampala-konvensjonen. Den er i stor grad basert på FNs retningslinjer for internt fordrevne. Problemet er gapet mellom ordene på papiret og hva som faktisk blir gjort for å beskytte mennesker på flukt i eget land.

Fortsatt styrking av de regionale organisasjonene vil fremme økonomisk vekst og ikke minst gi muligheter til å løse etniske konflikter for eksempel gjennom megling.

Utvikling forutsetter ansvarlige ledere

Store områder i Afrika trenger en ny start. Det første som må gjøres er å løse de store humanitære utfordringene. 22,4 millioner mennesker på flukt trenger beskyttelse og nødhjelp. Her spiller det internasjonale samfunn en avgjørende rolle. Men de konfliktutsatte områdene i Afrika trenger videre utvikling i form av penge- og kunnskapsoverføring for å skape fremgang. Her må afrikanske ledere ta ansvar. Større pengeoverføringer forutsetter også mer tillit til at de indre faktorer, som et velfungerende styresett, kommer på plass.